Kina, Kasakhstan & Kirgisistan

ChinaChinaChinaChinaChinaChinaChinaChinaChinaChinaChinaSilkroadkyrgyzstanAlankyrgyzstanTrainkyrgyzstankyrgyzstanTrain<3TrainkyrgyzstankyrgyzstantrainkyrgyzstankyrgyzstantrainkyrgyzstantrainkyrgyzstantrainChinaMarie & meChinakasakhstan

siden sist har jeg vært på reise i Asia med klassen min. vi var først i Kina, så i Kasakhstan og så i Kirgisistan. det var en helt sykt fantastisk reise! det beste jeg har opplevd, tror jeg.

det første blikket mitt over Kina var at bakken glitret. husker det var utrolig fint og merkelig rolig. i dagboken har jeg skrevet; fyrverkeri er fint på veldig lang avstand, også.

vi lærte fort at å kommunisere med kinesere var utrolig vanskelig. Alan skulle bestille nudler opp til hotellrommet, og da kom de opp med såpe. og den første restauranten vi gikk på tror jeg vi brukte sånn 2 timer på å bestille mat, mulig jeg overdriver litt, men det kan ikke være mye. jeg har aldri vært så irritert og lattermild på samme tid, haha.

siden vi var i Kina, så føltes det nesten obligatorisk at vi tok en tur til den kinesiske mur. vi delte oss inn i to biler, der de ene skulle gå en kort tur og de andre skulle gå en lang tur. jeg var sykt gira på å gå en lang tur, så jeg ble med der. det var jeg, Merete, Simen, Synnøve B, Ingolf og Johannes som som satt i bilen sammen med vår kinesiske sjøfør. vi var alle supergira fordi herreguuud, vi skulle jo se den kinesiske mur, føler det er en ting man kan skryte av at man har sett. uansett, turen bort ble litt mer vanskelig enn vi hadde trodd. for det første, la oss snakke litt om sjåføren våres. han, og jeg tuller ikke litt engang, holdt på å sovne hele tiden. vi merket bare at vi skeinet litt for mye ut til den ene siden og så kikket vi på han og da hadde han øynene igjen. Ingolf måtte slå han i armen og si at han måtte skjerpe seg, ikke bare én gang, for å si det sånn. jeg har aldri vært så redd i en bil før som jeg var der. så var det den veldig lange køen inne i den veldig lange tunellen. vi ble stående der i en time eller noe, vi beveget oss ikke. folk begynte å gå ut av bilene sine og jeg holdt på å klikke. har funnet ut at jeg har dårlig tålmodighet. heldigvis fåreslo jeg å leke «mitt skip er lastet med» og da gikk tiden fortere. (det er faktisk en veldig kjekk lek, hehe). da vi eeeendelig hadde kommet oss ut av køen og fikk svinget ned til der vi skulle for å komme oss til muren, så viser det seg at veien er stengt. aner du hvor skuffa vi var? okey, men vi gav ikke opp! vi fant ut at vi kunne kjøre en annen vei og heller gå en annen rute opp til muren. så ja, vi måtte kjøre videre med mr.søvnig og kom omsider til en kul by som vi skulle gjennom for så å betale en billett for å få lov å gå opp på muren. men, ja det er enda et men. det var bare en halvtime til muren stengte, og det var derfor ikke sikkert at vi kom til å rekke å komme bort der før vi var nødt å gå tilbake. å betale en god sum penger for å skyndte oss opp og stresse osv, var ikke verdt det, så vi snudde og kjørte hjem igjen. vi hadde heldigvis kjøpt redbull til sjåføren våres, med håp om at vi skulle komme tilbake til hotellet, levende, ikke at det hjalp så mye da. ja vi overlevde, men det var så vidt. haha, uff, vi var ikke svette av å gått en lang tur, vi var svette av redsel hele gjengen.

vi tok en 33 timers lang togtur fra Beijing til Urumqi. vi lå alle på seksmannsrom, to senger i bredden og tre i høyden. du aner ikke hvor lite det var, du aner ikke. jeg er ganske lav og jeg hadde vondt i ryggen da jeg satt i min seng som var andre seng i høyden til venstre. bagasjen måtte vi plassere på en hylle over den øverste senga, altså det var ganske høyt. og vi måtte virkelig streve med å få plass til alt inne i det lille rommet. Synnøve og jeg hadde bestemt oss for at hvis vi lå i samme seng (vi snakker en halv meters bredde..) så kunne vi få plass til alt bagasjen vår i den andre sengen. utrolig nok gikk det veldig fint, og jeg la egentlig ikke merke til at vi var to i den bittebittebitte lille senga. en fot i ansiktet mitt i ny og ne skjedde jo, men jeg tror hun fikk min fot i ansiktet noen ganger også, så jeg lot det gå. ja, forresten, do på toget er et hull i bakken. nei, vent litt, do over nesten alt vi var, var hull i bakken. det kalles «squat toilet», det synes jeg er gøy.

det vakreste med turen, tror jeg, var da jeg ikke fikk sove på denne togturen på natten (fordi jeg hadde sovet nesten hele dagen). da lå jeg å kikket ut på stjernehimmelen. i dagboken skrev jeg «det føles som jeg står stille og hele verden raser forbi. slik føles det veldig ofte, men jeg klarer ikke alltid å sette ord på det.»

Urumqi var muligens min favoritt by på hele reisen. det var fantastisk annerledes enn noe annet jeg har opplevd og jeg tror jeg aldri kommer til å glemme den plassen.

etter Urumqi tok vi enda en 33timers lang togtur til Kasakhstan. Kasakhstan var ok det, men det eneste jeg husker nesten var at jeg aldri har vært så syk som jeg var da jeg var der. det kom ut alle veier og jeg lå og grein og trenkte at jeg kom aldri til å overleve dette. jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Synnøve, stakkar, måtte kle på meg og hun sa i ettertid at hun var utrolig redd. husker ikke alt, men jeg før hun kledde på meg, lå på badet og så sa hun navnet mitt for å høre om jeg fortsatt levde. vi lå på et hostell de nettene i Kasakhstan, heldigvis. tenk hvis jeg hadde blitt så dårlig på en av togturene.. uheldigvis delte vi (Synnøve, Merete og jeg) rom med to russere. stakkars russerne som 1. måtte bo på rom med tre veldig rotete norske jenter 2. høre på at jeg sydde hele dagene. han ene var veldig hyggelig da, og spurte hvordan det gikk med meg og gav meg en kopp te med sitron. han gikk alltid i bar overkropp forresten. det var bare rart, men han likte vel å vise seg frem.

etter dette var vi i Kirgisistan. vi bodde på et hostell som var helt fantastisk fint og helt nytt og så var vi en natt (eller to?) på et gjestehus før vi skulle tilbake for å være en siste natt på det nye hostellet.

jeg kunne skrevet så sykt mye mer om alt jeg opplevde på denne turen. det er vanskelig å vite helt hvor man skal begynne og hvor man skal slutte. høydepunktene var mange og jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere alt som skjedde i hodet mitt. denne turen betydde mye for meg, jeg trengte dette. fint å se at livet kan være fint, og at det er utrolig mye å leve for og at det er så sykt mye mer jeg har lyst å oppleve.

22.03.15
19 Blogg
_


  1. sigrid sier:

    Du er så fin, maren, glem ikke det <3

  2. Vilde sier:

    Du skriver så fint åh det er så godt å lese og godt å høre at du har hatt en fin tur <33

  3. Anna sier:

    Jeg leste alt. Gud for noen opplevelser, Maren. Hadde vært livredd om jeg hadde blitt så dårlig i et land så langt borte. Men det som satt seg mest, var denne siste setningen. For gud hvor mange ganger jeg har bedt en stille bønn om at du skulle bli sulten på livet igjen. At du skulle finne glede i nye opplevelser og lage nye minner fulle av latter og unike øyeblikk. Du er så herlig og verdifull, og du fortjener å føle det ♥

  4. Haley sier:

    Så fantastisk å endelig høre fra deg. Har virkelig savnet deg, selv om det høres litt rart ut. Jeg kjenner deg jo ikke. Bare via bloggen. Jeg vil gjerne høre mer fra reisen din, synest mye tekst (og bilder!) er kjekt. Du kan jo prøve å begynne med begynnelsen, og så avslutte med slutten? Ta dag for dag, minne for minne, og bare la tankene fly menst du skriver. Ikke tenkt at det blir for mye tekst, for du trenger jo ikke å publisere det. Bare skrive det. Så dumt du (dere) ikke fikk sett den Kinesiske mur, kanskje du får muligheten til det senere i livet. Så fælt å høre hvor dårlig du var, håper virkelig du er på bedringens vei. Jeg er glad for at du har funnet noe som gir deg lyst til å leve, og jeg heier på deg for alltid. Håper vi får høre mer fra deg fremover, og at du deler flere bilder og minner fra turen 🙂 Mange klemmer til deg, fineste Maren <3

  5. thore sier:

    Hm…kanskje det er håp for kvinne-arten? sist jeg kjørte på kryss og tvers i europa en hel sommer campa jeg mye i den gamle folkevognbussen min, ned til Croatia og sånt dro jeg alene, hehe. klart jeg hadde trumfa disse køyesengene det står om her med et krus i Karibien…..gifter meg tvert jeg altså, hadde gitt opp det der med både sexy pen kul og sånt men nå, nå blir jeg nesten lurt til å håpe, men …
    det er nok bare våren som er her

  6. Charlotte sier:

    Takk for flotte bilder å se på. Takk for at du er tilbake 🙂

  7. Utrolig flotte bilder! Har sjekka bloggen din i hvertfall annen hver dag for å se etter nytt innlegg, og endelig kom det et! Du er så utrolig flink til å ta bilder, lurer på om du fortsatt bruker 5D Mark II, og om disse bildene er tatt med det?

    Håper du har en fin dag, et fint liv.

  8. mathilde sier:

    Hei! Er du i slekt med ine vik på inevik.no / http://www.eoforwine.wordpress.com ? Tegningene dine (kjempefine btw!) minner om instaen hennes og bildene minner litt om bildene på eo. Fotograferer du analogt? Eller hva bruker du evt?

  9. Lill sier:

    Så kjekt å høre fra deg igjen! Håper du bare fortsetter å dele med oss, fantastiske, nyelige Maren!! <3

  10. Maren sier:

    Det så/hørtes ut som en koselig tur! Det varmer å se at du har det bra 🙂

  11. Sine sier:

    Hvordan har DU det Maren? Går det bra med deg? Har heiet på deg i mange år og lurer sånn på om du ser enden i tunnelen? Du er fantastisk! Håper du fortsetter å blogge. Du har talent!

  12. Janna sier:

    Maren, kan du ikke poste noen av de gamle bildene, selvportrettene? Fra 2013 og 2014. Eller enda bedre, da noen nye? Du har så mange nydelige bilder. Savner det så… Stå på Maren! Håper vi snart kan få bli kjent med «på nytt». <3

  13. Rasmus sier:

    Wow! Veldig hyggelig lesning, og veldig fine bilder Maren 🙂

  14. Sine sier:

    Heia, har lest bloggen din i mange år, støttet deg, heiet på deg, grått for deg, tenkt på deg… Har alltid øsnket det beste for deg, håpt og håpt og håpt at du skal bli frisk. Har støttet deg i så mange år, fordi du er fantastisk og fortjener det beste. Ble glad i deg rett og slett. Plutselig deler du ikke lengre av deg selv. Vet ikke hvem du er lengre. Du deler ikke engang om du fremdeles er syk eller ei. Mener ikke å være frekk… Men syns at alle som har støttet og heiet og kommentert hjerter til deg i mange år, hadde fortjent en liten oppdatering, om bønnen vår har gått i oppflyllelse, om du (og behandlere, familie…) ser på deg selv som frisk fra spiseforstyrrelsen. Har du vunnet Maren? I så fall, la oss gratulerer deg da? Det er jo noe å være så stolt av… Vi har heiet i mange år… Kan vi ikke få en «forklaring», en oppdatering om hvordan DU har det… Du er så bra og fortjener det beste, både før og nå. Har du det bra Maren? Har så lyst på svar… Hmm… Ikke føl deg presset, men tenkt på det. Støtten har vell betydd noe for deg oppgjennom årene? Du tar oss ikke lengre med INN lengre, vi står bare utenfor…

Leave a comment




Follow and Like: